Alderen tynger!

Nå er ikke 32 noen spesielt høy alder.... men i min jobb, kommer jeg stadig i kontakt med den litt yngre garde. Noe jeg synes er veldig spennende.
Med "yngre garde" mener jeg de mellom 20-30 år. Selv er jeg jo ikke voldsomt mye eldre.. men årene har tydeligvis likevel gjort sitt.
Da tenker jeg først og fremst på dette med å ikke stresse, ta ting som de kommer(impulsivitet) og egentlig ha et avslappet forhold til det aller meste.
For tenk så deilig å faktisk kunne tenke at "Jobb faktisk bare er jobb", og " Det er jeg som bestemmer når jeg skal stresse". Det hadde vært en gave til meg, hvertfall!
En 22 åring fortalte meg disse tingene i dag. I fullt alvor. Hun hadde egentlig aldri kjent seg stresset i jobb setting. (Høres nydelig ut...)
I tillegg så hun meg rett inn i øynene og fortalte meg at jeg måtte huske at jobb BARE var jobb.
(Joda... det er nok et godt poeng.....men jobb er da søren meg viktig.)

For min del, kan jeg med hånden på hjertet meddele at jeg er mye mer engstelig nå, enn for 10 år siden. Det er liksom så mye mer å være bekymret for!
Heldigvis er jeg ikke kjempe bekymret av natur...men "litt redd for alt", som mannen min sier iblant.
Og kanskje jeg er det....: Litt redd for å ikke prestere på jobb til en hver tid, litt redd for å ikke rekke over alt på privaten, litt redd for høyder, litt redd for å fly.. osv.
I bunn og grunn skyldes det nok at kontrollbehovet har blitt betraktelig større med årene.... og det gir definitivt utslag. Det å være avhengi av andre kan til tider være skummelt... særlig hvis man ikke kjenner de man er avhengi av.
Så spørsmålet mitt er jo: Kan man selv bestemme og velge hva man skal være bekymret/stresset for, slik min unge kandidat fortalte meg?

For meg er det hvertfall verdt å teste ut. Så klart det er verdt å ta tilbake kontrollen der man kan - men kanskje enda mer spennende å kontrollere seg selv nok til å gi opp kontrollen!
Jeg ønsker meg selv lykke til... da jeg tror jeg trenger det :)

God natt !

Kathrine